Erstatning for uberettiget avslag om AFP

Lagmannsrettens dom (LB-2011-198002) gjaldt spørsmål om Fellesordningen for avtalefestet pensjon (AFP) var erstatningsansvarlig overfor en person som fikk avslag på søknad om AFP.

Nærmere bestemt dreide saken seg om krav på erstatning grunnet brudd på opplysningsplikt, unnlatt eller mangelfull veiledning med videre, knyttet til retten til å motta AFP

Søkeren, en mann som hadde 45 ½ års tjenestetid i en større bedrift, mottok sammen med omlag 126 andre ansatte, oppsigelse den 2. juli 2009. Oppsigelsestiden var seks måneder og mannen jobbet i bedriften til oppsigelsestiden var over den 31. januar 2010. Den 1. februar 2010 ble han innvilget dagpenger fra Nav for en periode på inntil 104 uker. Etterhvert fikk mannen ansettelse på tilsigelsesvilkår i en annen bedrift, uten at det medførte tap av rett til dagpenger.

Fellesordningen for AFP (Fellesordningen) ble etablert i fellesskap av LO og NHO for å administrere blant annet AFP-ordningen. Ordningen er regulert av lov av 19. februar 2010 om statstilskott til arbeidstakere som tar ut avtalefestet pensjon i privat sektor. Loven avløste lov av 23. desember 1988. Den vesentligste årsaken til endringen i AFP-lovverket var at pensjonsalderen etter folketrygdloven ble endret, slik at det var mulig å ta ut alderspensjon etter fylte 62 år, mot tidligere 67 år. For AFP-ordningen innebar det at den ble et livsvarig påslag til folketrygden, mens den tidligere hadde vært en erstatning for denne fra fylte 62 til 67 år.

Under den opprinnelige ordningen var det, slik ordningen ble praktisert, ikke et absolutt vilkår for å være berettiget til AFP at man var reelt ansatt i en tilsluttet bedrift på uttakstidspunktet. Forutsetningen var at ansettelsesforholdet var avsluttet gjennom konkurs, nedbemanning el.l. senest 52 uker før uttakstidspunktet og at søkeren i den mellomliggende perioden hadde vært berettiget til arbeidsledighetsstønad. Dette unntaket, kalt 52-ukersregelen, var ikke vedtektsfestet, men var etablert gjennom styrets praktisering av reglene. Den forutsatte også at man i denne perioden ikke tok annet arbeid.

Unntaket fra kravet om ansettelse på uttakstidspunktet ble ikke videreført i de nye AFP-reglene, som i stedet fastsatte at ansettelsesforholdet i de siste årene før uttakstidspunktet kunne være avbrutt med inntil tilsammen 26 uker.

Fellesordningen hadde etablert en egen tjeneste, kalt Svartjenesten, der hvem som helst kunne stille spørsmål om ordningen. Søkeren i herværende sak skrev en e-post til Svartjenesten i september 2009 hvor han stilte spørsmål om han kunne søke om å få AFP. I november 2009, før Svartjenesten i desember samme år besvarte mannens e-post, søkte han om AFP fra 1. februar 2011 da mannen fylte 62 år. Søknaden ble avslått med den begrunnelse at mannen ikke oppfylte vilkårene for AFP. Mannen påklaget avslaget, men klagen ble avslått av Klagenemnden for AFP begrunnet i at han ikke hadde hatt arbeidsforhold etter 1. februar 2010.

I lagmannsretten var partene enige om at, for å være berettiget til AFP etter det nye regelverket, var det et vilkår at søkeren på uttakstidspunktet var reelt ansatt i tilsluttet bedrift, noe mannen ikke var. Det var også enighet om at den ordningen som var i kraft da mannen søkte AFP hadde opphørt på uttakstidspunktet, og at det ikke var grunnlag for innvilgelse etter denne ordningen. Derimot var partene uenige om hvorvidt mannen ville hatt rett til AFP etter det tidligere regelverket om det fortsatt hadde vært gjeldende pr 1. februar 2011. Mannen anførte at den tilsigelsesavtalen han inngikk med den nye arbeidsgiveren ikke ville ekskludert ham fra ordningen, slik Fellesordningen hevdet. Mannen hevdet også at Fellesordningen i sitt svar til ham i e-posten i desember 2009, hadde skapt inntrykk av at 52-ukersregelen ville gjelde og at det påvirket ham til ikke å søke forlengelse av tilsettingen hos den arbeidsgiveren han ble oppsagt fra.

Mannen krevde dermed erstatning og bygget kravet på at Fellesordningen burde veiledet ham og klargjort regelverket på en slik måte at han kunne foreta sine disposisjoner på grunnlag av en riktig forståelse av dette. Fellesordningens forsømmelser medførte at mannen ble fratatt den reelle mulighet han hevdet forelå til å gjeninntre i stillingen hos arbeidsgiveren og stå i stillingen der til han fylte 62 år.

Lagmannsretten slo fast at det rettslige utgangspunktet for vurderingen av Fellesordningens handlemåte var den generelle aktsomhetsnormen i skadeerstatningsloven § 2-1. Etter en nærmere vurdering, sammen med en gjennomgang av Fellesordningens vedtekter, kom lagmannsretten frem til at Fellesordningen burde ha opplyst mannen om fristen for å tiltre nytt arbeid som vilkår for å være AFP-berettiget, og at Fellesordningen hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt overfor mannen. Tingrettens domsslutning om at mannen hadde krav på erstatning fra Fellesordningen ble dermed opprettholdt av lagmannsretten.

• Les mer om:Når må den ansatte erstatte skade han forvolder?

Vi bistår klienter over hele landet.