Kvinne på 26 år ble utsatt for seksuell trakassering fra sin 59 år gamle sjef i forbindelse med en arbeidsreise. Kvinnen ble som følge av dette psykisk syk og fremmet krav om erstatning mot arbeidsgiver forsikringsselskap og mottok erstatning for tap av tre års arbeidsinntekt. Ytterligere krav om erstatning ble avvist av lagmannsretten under henvisning til at ytterligere tap måtte anses som for upåregnelig, fjern og avledet i forhold til den erstatningsbetingende handlingen.
Dommen ble ikke prosedert av våre advokater, men presenteres som illustrasjon og oppdatering på rettsutviklingen i arbeidsrettssaker.
Alle arbeidsrettslige problemstillinger og tvister mellom to eller flere parter må håndteres individuelt og på riktig måte. Vurderinger knyttet til oppsigelse av daglig leder kan være komplekse og det vil regelmessig være en fordel å la seg bistå av advokat med omfattende arbeidsrettslig erfaring.
Vi er spesialister innen arbeidsrett og gir bistand over hele landet. Ta kontakt i dag.
Les utdrag av dommen her:
| INSTANS: | Agder lagmannsrett – Dom. |
| DATO: | 2011-01-03 |
| PUBLISERT: | LA-2010-100200 |
FORFATTER:Lagdommer Rune Bård Hansen. Lagdommer Erik Holth. Lagdommer Tone Kleven.
Lagmannsretten vurderer saken slik:
Det er erkjent av If at vilkårene for erstatningsansvar er til stede og selskapet har utbetalt 614 564 kroner for lidt inntektstap i perioden 2005 – 2007 og til dekning av utgifter pådratt grunnet skaden. Hvis selskapet skal ilegges erstatningsplikt utover dette kreves at A fortsatte arbeidsuførhet og økonomiske tap er en adekvat følge av Bs opptreden.
Ved vurderingen av om følgene av en handling er adekvat eller ikke er utgangspunktet en vurdering ut fra skadevolderens ståsted da den skadevoldende handling ble begått. Skadevolderen må i utgangspunktet ta « skadelidte som han/hun er », men skade- eller hendelsesforløpet etter skaden kan være slik at det må anses som så upåregnelig eller så uvanlig at skadevolderen ikke kan pålegges ansvar. Psykisk skade – som i vår sak – er erstatningsmessig likestilt med fysisk skade.
I Rt-2007-172 (Schizofreni) har Høyesterett formulert problemstillingen slik i avsnitt 66:
| « Sentralt i adekvansvurderingen står spørsmålet om skaden er en så upåregnelig, fjern og avledet følge av den skadevoldende handling at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den, jf. Høyesteretts dom avsagt tidligere i dag (sak nr. 20067847 /hr-2007-293-a) og de dommer som det er vist til der. » |
Dommen det henvises til i sitatet er Rt-2007-158 (Pseudoanfall). I avsnitt 67 heter det:
| « Kravet om at skadefølgen må være adekvat, innebærer at det ved siden av en påregnelighetsvurdering må skje en avgrensning av ansvaret i forhold til skader som ikke har en tilstrekkelig nærhet i forhold til den skadevoldende handling. Det samme kan være tilfelle i forhold til skader som har utviklet seg på en ekstraordinær eller uventet måte. Jeg viser til Rt-1973-1268 Flymanøverdommen og senest Rt-2001-320 . »
|
Vår sak gjelder en særegen og uvanlig type skadevoldende handling; uønsket seksuell oppmerksomhet av så langvarig og massiv karakter at det må karakteriseres som trakassering, men uten trusler i ord eller handling eller bruk av fysisk makt. B benyttet sin maktposisjon til å utøve langvarig og massivt seksuelt betonet press.
Det er uomstridt at hendelsen har fått svært store følger for A, men det foreligger en viss uenighet mellom ulike sakkyndige om den skadevoldende handling tilfredsstiller grunnvilkåret for posttraumatisk stresslidelse. Spesialist i psykiatri Einar Kvenlid avga spesialisterklæring til Larvik trygdekontor 10. november 2006. Fra erklæringen gjengis:
| « Vurdering: Selv om pas. Ikke har vært utsatt for noe fysisk overgrep, må den aktuelle situasjon utvilsomt ha vært et alvorlig traume for pas., kanskje særlig fordi situasjonen vedvarte så lenge og innebar en nesten konstant trussel fra en autoritetsperson samtidig som hun ikke våget å gjøre noe for virkelig å komme bort fra situasjonen. Ut fra de etterfølgende symptomer mener jeg det foreligger posttraumatisk stresslidelse som etter hvert er blitt komplisert med en panikklidelse med agorafobi og til tider sann. også en betydelig grad av depresjon. »
|
Spesialist i klinisk psykologi Elisabeth Romøren har hatt A i behandling fra februar 2006 til august 2007. Hun har avgitt spesialisterklæringer til NAV trygd av henholdsvis 20. februar 2007 og 27. august 2007. I begge erklæringer stilte hun diagnosen F 43. 1 Posttraumatisk stresslidelse. I erklæring 18. september 2009 heter det blant annet:
| « Hun hadde, og har fortsatt, klassiske symptomer på PTSD: søvnproblemer, mareritt, flashbacks, konsentrasjonsvansker, følelsesflathet og uvirkelighetsføelse, svingende humør med et gjennomgående depressivt stemningsleie, sosial isolasjon, unngår situasjoner som kan minne om eller hvor hun kan støte på overgriperen. »
|
Fra psykiater Svein E. Dittmanns spesialisterklæring til NAV Trygd Larvik 10. januar 2008 gjengis følgende:
| « Hendelsen må ha vært svært belastende for skadelidte og antas å være mer krenkende enn det de fleste kvinner opplever. Det har imidlertid ikke funnet sted et fysisk overgrep. Hendelsene må kunne beskrives som seksuell trakassering. Skadelidte hadde hele tiden fysisk mulighet til å avslutte turen på egenhånd og ble aldri sperret inne. Hun ble pr. telefon oppfordret av sine nærmeste til å skape avstand til sjefen, men fortsatte å være sammen med ham under hele turen. Dette kan forklares med sjefens maktposisjon, og skadelidte har ikke hatt mot til å opponere der og da. |
| Kort etter hendelsen utvikler hun nær samtlige symptomer på posttraumatisk stressforstyrrelse med den klassiske kombinasjonen av gjenopplevelser, unngåelsesatferd og økt psykomotorisk spenning. Dette er ikke noe symptomfritt intervall fra hendelsen til symptomene kommer. Hun gjenopplever hendelsen i form av marerett og dagdrømmerier. Hun opplever det som om hendelsen eller andre krenkelser kan oppstå på nytt og sliter med reaktivering av traumet i forbindelse med nye intervjuer. Unngåelsesatferd viser seg ved at hun ikke vil dra til Stavern hvor en tidligere sjefen bor. Hun er blitt mer sosialt isolert og beskytter seg for nye stimuli. Hun foretar seg lite på egenhånd og opplever seg som atskilt fra andre pga. sine plager. Økt spenning viser seg med muskulære plager. Hun er i tillegg konstant på vakt og skvetten, er amper og oppfarende. Hun har også søvnvansker. Atferd under undersøkelsen vitner også om emosjonell belastning. |
| 6.2. Diagnostisk vurdering |
| I invaliditetstabellen til « Forskrift om menerstatning ved yrkesskade » er det i utgangspunktet tilstandene PTSD og psykose som åpner for menerstatning. Hun har etter mitt skjønn intakt realitetstesting, og psykose er utelukket. Det blir derfor en drøfting om det foreligger en PTSD. |
| ICD10 er det diagnosesystemet som norsk helsevesen anvender. Diagnoselisten setter følgende krav til hendelsen som forutgår diagnosen F43. 1 posttraumatisk stresslidelse: « Oppstår som en forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende hendelse eller situasjon (av enten kort eller lang varighet) av usedvanlig truende eller katastrofal art, som sannsynligvis vil fremkalle sterkt ubehag hos de fleste (dvs naturkatastrofer eller menneskeskapte katastrofer, krigshandlinger, alvorlige ulykker, møte med andre personers voldelige død, selv å bli utsatt for tortur, terrorisme, voldtekt eller andre kriminelle handlinger. Predisponerende faktorer som Personighetstrekk (for eksempel kompulsive eller asteniske) eller tidligere nevroser, kan senke terskelen for utvikling av syndromet eller forverre forløpet, men er verken nødvendige eller tilstrekkelige til å forklare forekomsten av lidelsen. » |
| DSM-IV er det amerikanske diagnosesystemet med sterk internasjonal gjennomslagskraft. Systemet setter i sine kriterier til diagnosen 309.81 « Posttraumatic disorder » følgende krav tilhendelsen(e): The person has been exposed to a traumatic event in which both of the following were present: |
| 1) | The person experienced, witnessed, or was confronted with an event or events that involved actual or threatened death or serious injury, or a threat to the physical integrity of self or others |
| 2) | The person's response involved intense fear, helplessness or horror |
| Diagnosen PTSD krever altså at hendelsen er så sterk at de aller fleste ville hatt alvorlige reaksjoner på den. Både det europeiske og det amerikanske diagnosesystemet forutsetter en eller flere hendelser som etter mitt skjønn overgår det skadelidte beskriver. |
| Det er etter min oppfatning en klar årsakssammenheng mellom pasientens tur til Trondheim og Ålesund og de senere symptomer. Det er imidlertid vanskelig å se at denne reisen alene kan forklare intensiteten og varigheten av den senere symptomutviklingen. Hadde hendelsene vært av en slik alvorlighet, ville de aller fleste kvinner reagert tilsvarende. De fleste ville nok opplevd den aktuelle hendelsen som svært trakasserende, men ville antagelig returnert til arbeidslivet etter en tid. En må derfor anta at det kan foreligge sårbarhetsfaktorer hos skadelidte som bidrar til symptomutviklingen. Samtidig er det usannsynlig at symptomene ville oppstått uten de beskrevne opplevelser. Det finnes heller ikke informasjon om tidligere psykiske helsebelastninger som kan bidra til å belyse dette, og en kan ikke konkludere med en målbar inngangsinvaliditet utover somatiske smerter. |
| Hendelsene ser ut til å ha startet en negativ og selvforsterkende utvikling. Det var uheldig at det tok tid fra hendelsene fant sted til hun fikk behandling. Det er viktig for prognosen at hjelpeapparatet tidlig og bestemt stimulerer skadelidte til å komme i jobb, i dette tilfellet på et annet sted. Siden krenkelsene fant sted i et arbeidsforhold, vanskeliggjør det tilbakeføringen til arbeid. Nå har tilstanden komplisert seg med depresjon, panikklidelse og agorafobi. Hun har også en spiseforstyrrelse, men ikke spiseorgier. Den uavklarte trygdesaken bidrar til å fiksere skadelidte i en offerposisjon der gyldigheten av hennes nåværende symptomer i forhold til traumet blir et springende punkt. Denne kampen for egen legitimitet kan bli et effektivt hinder for bedring. Det blir derfor viktig å få endelig avgjort denne trygdesaken så snart som mulig og at hun stimuleres til å komme videre i livet. Mennesker med angst har alltid som fokus å skape seg trygghet. Skadelidtes omsorgssøkende strategier med sosial isolasjon, vegring for arbeid, etc. bidrar på sikt til forverring av hennes tilstand. En kan også se at hennes stahet beskrevet i premorbid personlighet viser seg i nåværende situasjon. |
| Vi står altså igjen med et traume som ikke tilfredsstiller de diagnostiske krav i PTSD-diagnosen. Reaksjonene er imidlertid helt i tråd med en slik lidelse. Alternativet « tilpasningsforstyrrelser » forutsetter en begrenset varighet og symtomintensitet ihht. Veilederen til ICD10 og kan etter mitt skjønn ikke anvendes. Det blir derfor riktig å bruke en mer uspesifisert diagnose. Skadelidte har også etter hendelsen pådratt seg en typisk panikklidelse med agorafobi. Ingen av de nedenstående tilstander ser ut til å ha eksistert før traumet. |
| Jeg velger å stille følgende diagnoser etter ICD10: |
| F 43.9 Uspesifisert reaksjon på alvorlig belastning |
| F 32.1 Moderat depressiv episode |
| F 50.9 Uspesifisert spiseforstyrrelse. »
|
I sin sakkyndige rapport til Larvik tingrett 23. januar 2010 opprettholder dr. Dittmann sine konklusjoner fra 2008. Tredje avsnitt i rapportens side 20 lyder slik:
| « I likhet med undersøkelsen fra 2008 kan den sakkyndige heller ikke denne gang se at hovedkriteriet for PTSD er tilstede. Hvis så skulle være tilfelle, måtte turen til Trondheim og Ålesund vært av en slik karakter at de fleste kvinner ville fått omfattende og behandlingstrengende psykiske reaksjoner over tid. En voldtekt, annen fysisk vold, grove trusler eller langvarig fysisk innesperring ville kunne tilfredsstilt slike kriterier. »
|
Under avsnittet « Diagnoser » i sistnevnte rapport skriver den sakkyndige:
| « Jeg finner å stille følgende diagnoser etter ICD 10: |
| F 43. 9 Uspesifisert reaksjon på alvorlig belastning |
| F 32. 1 Moderat depressiv episode |
| F 50.1 Atypisk anorexia nervosa |
| F 50.3 Atypisk bulemia nervosa »
|
Avslutningsvis i rapporten heter det:
| « Hun har opplevd et traume som ikke tilfredsstiller de diagnostiske krav i PTSD-diagnosen. Reaksjonene er imidlertid helt i tråd med en slik lidelse. Det stilles derfor en mer uspesifikk diagnose enn PTSD. »
|
Dr. Dittmann opprettholdt sine vurderinger under ankeforhandlingen.
Det fremgår av det refererte at det foreligger uenighet mellom de sakkyndige om de diagnostiske krav til PTSD-diagnose er tilfredsstilt hva gjelder grunnvilkåret om karakteren av den utløsende begivenhet. I motsetning til dr Kvenlid og psykolog Romøren finner ikke dr Dittmann at den belastningen A ble utsatt innebærer « en belastende hendelse eller situasjon (av enten kort eller lang varighet) av usedvanlig truende eller katastrofal art, som sannsynligvis vil fremkalle sterkt ubehag hos de fleste (dvs naturkatastofer eller menneskeskapte katastofer, krigshandlinger, alvorlige ulykker, møte med andre personers voldelige død eller selv å bli utsatt for tortur, terrorisme, voldtekt eller andre kriminelle handlinger) ».
Lagmannsretten legger dr. Dittmanns erklæring til grunn. Han hadde erklærningene fra dr. Kvenlid, psykolog Rommøren og jounalnotater fra A fastlege dr. Kerstin Nordgren tilgjengelig under sine undersøkelser. Hans rapporter fremstår som et omfattende og grundig arbeid og han har – i motsetning til de to andre sakkyndige – problematisert det objektive krav til grunnvilkåret i diagnosen PTSD. Det vises også til Rt-2000-418, se side 428 – som gjaldt nakkeslengskade, der Høyesterett uttaler:
| « Generelt er det – i samsvar med hva Høyesterett uttalte i Rt-1998-1565, se side 1571 – grunn til å legge særlig vekt på det som de uavhengige, rettsoppnevnte sakkyndige er kommet frem til, og de analyser og vurderinger som deres konklusjoner bygger på. »
|
I motsetning til tingretten er lagmannsrettens vurdering at Bs opptreden hadde en ikke ubetydelig skadeevne, selv om den ikke tilfredsstiller grunnvilkåret for en PTSD-diagnose. Hans opptreden var fullstendig uakseptabel, spesielt ved at hun ble som nyansatt ble satt i en overraskende, langvarig og vanskelig tvangssituasjon. Det var utvilsomt påregnelig for B at A måtte avslutte arbeidsforholdet og dermed ha krav på erstatning for tapt arbeidsfortjeneste en viss periode. Spørsmålet for lagmannsretten er imidlertid om det forhold at de psykiske problemene over tid ble forsterket og kronifisert slik at A for lang tid, kanskje helt frem til pensjonsalder, har mistet sin inntektsevne fullt ut, for B er en adekvat følge av det han utsatte henne for. Ved denne vurderingen må man sette seg i skadevolderens ståsted da den skaldevoldende handling ble begått. Utgangspunktet er hva som vil være resultatet av handlingen, vurdert ut fra « hva en innsiktsfull og normalt forstandig person » burde ha sett, jf. Lødrup, Erstatningsrett 2009 side 374. Lagmannsretten er enig med A i at B opptrådte sterkt klanderverdig. Det er utvilsomt at grov skyld fra skadevolderens side kan utvide rammen for ansvaret, jf. blant annet Rt-1960-357 (Bergsageldommen).
Selv om lagmannsretten mener handlingens skadeevne er noe større enn det tingretten synes å ha lagt til grunn, preges saken av betydelig uforholdsmessighet mellom den skadevoldende handling og skaden som har oppstått. De nærmest katastrofale konsekvenser hendelsen har fått for A fremstår for lagmannsretten - som for tingretten – som usedvanlig og er vanskelig å forklare. Den sakkyndige antar at et foreligger en sårbarhet hos A og at hennes behov for kontroll, mestring og oversikt spiller en rolle. Han gir uttrykk for at en hendelse av denne karakter kan ha vært spesielt skadelig for henne og at hun kanskje ville mestret andre typer traumer bedre. Hun kan ha en spesiell type sårbarhet som gjorde henne ekstra utsatt under hendelsen. I tillegg peker den sakkyndige på at hun føler skam fordi av at hun bebreider seg selv for hendelsen og på at bitterhet overfor B vanskeliggjør en forbedring av tilstanden. De subjektive følelsene hos A synes etter lagmannsrettens syn å ha fått en uforholdsmessig stor plass i forhold til alvoret i den skadevoldende handling.
Rt-2001-320 (Nilsen) gjelder en mann som gradvis utviklet flere psykisk betingete sykdomssymptomer etter en forholdsvis dramatisk bilulykke. Lidelsene ble ansett utløst av trafikkulykken, og selv om det var forhold i skadelidtes personlighet som sto mest sentralt i årsaksbildet, spilte trafikkulykken en såpass vesentlig rolle at det var rimelig å knytte ansvar til den. Selv om skadeforløpet ble ansett som sjeldent, kunne skaden ikke anses å falle utenfor det som må anses som en adekvat følge av ulykken. I følge en av de sakkyndige, professor Malt, var Nilsens lidelser ikke forventede, men heller ikke ukjente etter ulykker.
Vår sak er annerledes. A ble ikke utsatt for noen fysisk påkjenning, men det er ikke upåregnelig at trakassering av den type hun ble utsatt for, kan føre til psykiske skadevirkninger. Med støtte av den sakkyndiges vurdering av det hendelsesforløp som er lagt til grunn, er det imidlertid lagmannsrettens oppfatning at risikoen for utvikling av så alvorlige og langvarige lidelser som hos A, er meget liten.
Lagmannsretten kan ikke se at Bs trakassering var så massiv at livslang arbeidsuførhet kunne fremstå som en påregnelig følge for ham. Det dreier seg om en svært sjelden og uventet skadefølge. Alt i alt fremstår A arbeidsuførhet mer enn tre år etter hendelsen som så upåregnelig, fjern og avledet i forhold til den skadevoldende handling at det ikke er rimelig å knytte ytterligere ansvar til den. Det forhold at skadevolder er sterkt å bebreide og at han i utgangspunktet må ta skadelidte som hun er, kan ikke lede til noen annen konklusjon.
Kravet til adekvans er ikke tilfredsstilt, og anken må forkastes.
If Skadeforsikring NUF har vunnet saken og har i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader. Tingretten tilkjente ikke sakskostnader. Det følger av tvisteloven § 20-9 andre ledd at lagmannsretten legger sitt resultat til grunn når den avgjør krav på sakskostnader for lavere instanser.
Etter lagmannsrettens syn bør imidlertid partene bære sine egne kostnader, jf. unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstavene a) og c). Saken har et prinsipielt anstrøk knyttet til erstatningsansvarets rekkevidde etter seksuell trakassering og er dessuten av velferdsmessig betydning for A. Utgiftene til den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten skal også deles mellom partene.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
| 2. | Partene bærer sine egne sakskostnader. |
Ring
22 93 38 50